søndag 31. mai 2009

Finske turister

I går var jeg ute en tur med Reidar da vi plutselig så to blonde folk på et gatehjørne med sandaler, shorts og T-skjorte. Det var ikke særlig varmt i går, så vi skjønte med en gang at det var turister. De stod på et gatehjørne med en bok i hånda og så rimelig forvirra ut. Vi bestemte oss for å spørre hvor disse turistene var fra, og de viste seg at det var to finner som ville oppleve Merida. Etter å ha snakket en liten stund lurte de på om ikke Reidar og jeg ville være med de ut å spise den samme kvelden. Det takket vi ja til. Før vi tok farvel, hjalp Reidar og jeg dem med taxien hjem til motellet deres og avtalte tidspunkt for å hente de samme kvelden. (Ja, vi følte oss ekstremt flinke).
Klokka halv sju møttes vi igjen for å spise middag. Reidar og jeg hadde invitert noen flere av utvekslingsstudentene også. Finnene var overlykkelige for å snakke engelsk. Spansken deres var typisk rusten skolespansk, på samme nivå som engelsken til de fleste venezuelanere. Da kan det fort bli litt problematisk.
Praten gikk fint hele kvelden og vi ble enige om å møtes igjen for å ta en fjelltur i de vakre fjellene i Merida. Plutselig følte vi utvekslingsstudentene et slags ansvar for å vise turistene byen "vår". Vi, som hele året har vært utlendingene, var ikke lenger de som måtte bli undervist. Nå var det vår tur til å vise frem! Det var en fin følelse og i dag har vi hatt en fin dag i fjellene med to fremmede finner. Nå er jeg sliten og rød i kinnene - og fornøyd med dagen min. :)

mandag 25. mai 2009

På reisefot

Jeg er travel om dagen. På fredag kom jeg hjem fra den spontane miniferien. 21 timer sammenhengende i buss uten at jeg ble altfor utålmodig. Å tilbringe 9 måneder i Venezuela er god trening for utålmodige folk som meg. Da jeg kom hjem slappet jeg av litt og var like fin som ny; klar for en ny fredag i Venezuela. Fest! AFS-komiteen min arrangerte noe de kalte venezuelansk fest for alle utvekslingsstudentene, de frivillige AFSerne og de venezuelanerne som skal ut neste år. Festen bestod av ulike venezuelanske selskapsleker, tradisjonell mat og rom (veldig typisk Venezuela) [og det var ikke ironi faktisk, det var helt sant].
Det morsomste med kvelden var spørrekonkurransen. Alle spørsmålene handlet om Venezuela eller AFS, og de hadde alle 4 alternativer. Hvis du allikevel svarte feil fikk du en tallerken eggedosis i ansiktet. Jeg presterte å svare feil på tre av fire...
Resten av festen gikk med til en litt bakvendt missekonkurranse. Alle jentene var kledd ut som gutter og alle guttene som jenter. Det ble tatt mange festlige bilder, blant annet dette bilde av meg og en annen AFSer. Dumme leken...

Søndag morgen skulle vi på AFS-tur. Jeg dro en venezuelansk en og forsov meg en hel time. Planen var å møte opp klokka 9 søndag morgen. Selv våknet jeg ti over halv ti! Alarmen min hadde streika. Men jeg fikk opp farta og i løpet av et kvarter var jeg på plass i bussen. Det kan høres ut som en veldig alvorlig forsovelse, men det var ikke så ille. Som regel møter man ikke opp før en halvtime senere til avtaler her.
Vi kom i gang og det bar avsted mot "El lago de Maracaibo", en sjø som ligger på vestkanten av Venezuelas kyst. Bussen satte oss av i en liten havneby og derifra måtte vi fortsette ferden i båt frem til "hyttene" vi skulle sove i. Disse hyttene var flåter ute i vannet med tak. Da vi kom frem hang vi opp hengekøyene vi skulle sove i (deilig), tok et langt bad i sjøen og spiste fersk fisk som noen lokale hadde fisket og tilbredt. Resten av ettermiddagen gikk med til å se på solnedgangen, slappe av i hengekøyer og snakke med de lokale fiskerne som lærte oss å rense fisk. De kommenterne forresten flere ganger at den beste torsken i verden er den norske.
Da mørket kom fikk vi se et veldig spesielt naturfenomen som bare finnes i Venezuela. Utsikten fra flåtene var horisonten opplyst av lyn på alle kanter. På dette stedet lyner det omtrent hver eneste dag hele året. Årsaken er spenningen som oppstår i lufta når de kalde strømmene fra Andesfjellene kræsjer med de varme luftstrømmene langs kysten. På flåtene der vi satt var det fint vær og stjerneklart, men i horisonten så vi lynene som slo ned. En nydelig kveld. :)

tirsdag 19. mai 2009

Spontan ferie (ogsaa kalt venezuelansk ferie)

Hallo alle sammen! Naa er jeg i Puerto la Cruz, en havneby som ligger veldig langt unna Merida! Hvordan jeg havnet her saa plutselig er en litt morsom historie. Paa loerdagskvelden var jeg paa fest hele kvelden og kom hjem rundt fire. Morgenen etter ble jeg vekt av vertsmoren min rundt ni (altfor tidlig) med spoersmaalet; "Ane, vil du vaere med vertsonkelen din til Puerto La Cruz?". Jeg var fortsatt rimelig troett og trengte litt tid til aa tenke paa det. "Jaa, men naar drar vi da?".
"Han drar naa om et par timer!". Jaja, tenkte jeg og takket ja til invitasjonen. Her i Venezuela trenger man ikke planlegge saa mye. Jeg ringte Reidar og spurte om han ikke ville slenge seg paa ogsaa. Det takket han ja til. Saa vi pakket koffertene vaare og satte oss i bilen til onkelen min.
Der ble vi lenge. Veldig lenge. Vi kjoerte over Andesfjellene, hvor det var saa kaldt at vi maatte drikke kakao med alkohol for aa holde varmen, og rett ned til aapne savanner med en varme saa uutholdelig at vi maatte sette paa kald luft i bilen. Dette var nasjonaldagen vaar.
Etter altfor mange timer i bilen kom vi endelig frem til Puerto La Cruz i gaar ettermiddag. Her er det godt og varmt, men det er litt overskyet og regntiden er paa vei. Deler av strandturen vaar i dag ble tilbrakt under en paraply. Herlig! Bortsett fra regnskuren har vi det veldig fint. Vi nyter den spontane ferien i huset til vertsonkelen min.

Liten paaminnelse: kommenter innleggene mine! Jeg har en sterk foelelse av at ingen leser det jeg skriver. x)

torsdag 14. mai 2009

Skrekkfilmen

Det var seint på kvelden. Reidar, Cesar, Kusa og jeg hadde allerede råna i bilen til Kusa i mange timer, da vi plutselig bestemte oss for å dra opp til fjellene. Vi kjørte hele veien opp, med høy musikk, øl og allsang. Da vi gikk ut av bilen endret stemningen seg brått. Lufta var kald, det var bekmørkt og den glade musikken ble byttet ut med uling. Jeg var sikker på at det var ulver. Hånd i hånd begynte vi å begeve oss innover langs en sti, med mobil som lommelykt for å lyse opp den mørke bakken. Plutselig så vi en skikkelse med en lommelykt komme mot oss. Alle ble vi vettskremte og løp så fort vi kunne tilbake til bilen. Jeg bokstaveligtalt kastet meg inn. Vi startet bilen og kjørte et lite stykke innover før vi igjen stoppet. Cesar, speideren, forsikret oss om at det ikke var farlig. Med øynene på stilk listet vi oss forsiktig innover en sti. Den ledet oss til en liten plass hvor vi satte oss ned på noen steiner. Det var egentlig ganske pent der. Skissene av høye trær, bekkesus og stjerneklart. Stemningen steg.
Mens vi satt der og snakket la Reidar plutselig merke til et monument. Han gikk nærmere for å ta en titt da konturene av et hvitt kors kom til syne. Det lå også noen blomster der. "Luis Alejandro, drept 17.03.09"... Stemningen sank igjen, men etter noen beroligende ord fra speider Cesar, ble alt litt bedre. Vi ble sittende på steinene en liten stund til, før vi bestemte oss for å vende tilbake til bilen. Cesar tok ledelsen med Kusa og meg rett bak, men hvor var Reidar?

Plutselig hørte Kusa og jeg skritt og skriking bak oss. "Ane, løp! LØØØØØP!", skreik Kusa og tok hånda mi. Vi løp alt vi hadde tilbake til bilen, og mens vi stod der og trakk pusten kom Reidar styrtende ut fra stien. Den skumle skrikinga var visst bare Reidar som hadde snubla i ei rot. Og ulvene var hunder. Men drapet var veldig sant!

tirsdag 12. mai 2009

"Det vi ikke må gjøre i dag, utsetter vi!"

Hei folkens! Jeg har tenkt å blogge litt mer de siste månedene av oppholdet mitt, og starter med en liten oppdatering.
Dagene flyr. Jeg kan virkelig ikke forstå at tiden, som tikker og går i samme tempo hver eneste dag, kan virke så ufattelig treig en periode og plutselig så kjapp at du må nesten må bite deg i armen for å skjønne at det faktisk er sant; det er MAI! I Norge går det mot lysere og grønnere tider, fuglene kvitrer i trærne og varmen kommer snikende. Det gjør den her også. I dag har vært en uutholdelig lang og varm dag. Jeg stod opp klokka fem for å dra på skola, jobba der i mange timer og etterpå dro jeg til ei venninne for å gjøre LEKSER. Så mye skolearbeid i løpet av en dag har jeg ikke gjort siden i fjor. Og det var forferdelig slitsomt. x)
Grunnen til at jeg endelig satt meg ned og jobba litt er at vi skal ha muntlig eksamen i morgen. Ikke akkurat like vanskelig som hjemme, men vanskelig nok. I alle fall for meg, utlendingen. Det blir vel feil å kalle det muntlig eksamen også, med tanke på at vi har hatt hele året på å forberede oss. Dessuten er det i grupper. Egentlig blir det mer som en vanlig framføring, bare litt mer formelt. Vi har visst temaet og alt, men som ekte venezuelanere startet vi ikke med jobbinga før i forrige uke. "Det vi ikke måå gjøre i dag, utsetter vi".
Derfor har vi hatt mye å gjøre i dag. Det var på høy tid å få det unnagjort, etter et års forberedelsestid. Jeg var vitne til ekte venezuelansk diskutering med høylytte stemmer og dårlig, venezuelansk organisering. Nå er klokka 18:43 og vi har akkurat blitt ferdige med powerpointen. Alt klart til i morgen. Lykke til til meg.