En veldig venezuelansk dag

I dag var jeg invitert på AFS-sammenkomst i et badeland klokka 10:00. Dagen min startet veldig fint med at jeg stod opp klokka åtte, dusja, spiste frokost og pakka alt jeg trengte. Klokka ni var jeg klar til å forlate huset for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg til badelandet. Det hadde jeg nemlig ikke tenkt på. Reidar skulle også komme, men fem over ni fikk jeg en melding som sa "Ane! Jeg forsov meg!". Okei. Vente. Jeg tok det først med fin ro, og tenkte jeg kunne bruke den ekstra tiden til å ta ut penger. Det hadde jeg nemlig heller ikke tenkt på. Verken penger eller fremkomstmiddel. Til min store nedtur var strømmen borte i hele Mérida sentrum, og uten strøm er det vanskelig å ta ut penger. Jeg hadde til sammen 25 BsF, som vil si bortimot 80 NOK. Humøret mitt sank litt, og det ble ikke bedre av at Reidar var forskinka.
Klokka var halv elleve da Reidar endelig banka på døra (uten strøm får man ikke ringt på klokka heller). Det var da en halvtime siden festen hadde startet. Badelandet ligger 1 time utenfor Mérida og vi hadde enda ikke funnet ut hvordan vi skulle komme oss dit. Vi bestemte oss for å dra til bussterminalen for å sjekke ut om det gikk busser. I Venezuela går nemlig ikke alle bussene til klokkesletter. Ekspressbusser som for eksempel skal fra Mérida til Caracas har rutetabell, men ikke de små bussene som skal til landsbyene rundt Mérida. De fungerer slik at når alle setene er opptatt drar de. Reidar og jeg hadde flaks og kom med på en buss som satte oss av på en bussholdeplass i nærheten av badelandet. På et skilt så vi at det var 200 meter å gå. En lokal fyr fortalte oss at det gikk små minibusser som vi kunne sitte på med, men det lo vi godt av. 200 meter skulle vi da klare å gå.
Etter å ha gått fordi en liten landsby, et kaktuslandskap og en liten jungel forstod vi at 200 meter var en underdrivelse. Men plutselig kom vi til et flott badeland midt i ingenmannsland. Veldig intelligent å plassere et badeland så sentralt. Klokka var halv ett da vi endelig kom frem. Vi tilbrakte hele dagen der med gode venner, svømmebasseng, god mat og musikk. Alt var gratis. Som ekte venezuelanere hadde vi ikke planlagt hvordan vi skulle komme oss hjem igjen, men på ekte venezuelansk vis ordnet alt seg i siste liten og vi fikk gratis skjuss tilbake til Mérida.

Det er hva jeg kaller en veldig venezuelansk dag!

Velkommen juli!

Ja, da var det allerede juli, min siste måned i Venezuela. Det føles rart, men jeg er i godt humør. Jeg er veldig innstilt på å nyte hvert sekund av de siste ukene, og jeg hadde en veldig fin start på måneden i går. Hele trinnet mitt dro på tur til Los Andes som avslutningstur. Siste skoledagen min er i morgen. Turen vår var veldig fin og veldig kald. Vi var over 3000 moh og for første gang på over et år så jeg sludd. Det var forferdelig kaldt, i alle fall etter ti måneder i varmen. Plutselig forstod jeg hva venezuelanerne mener når de spør meg om vi sitter inne hele vinteren i Norge. Jeg har opptil flere ganger blitt spurt om vi rett og slett har fri hele vinteren på grunn av kulden. Hver gang har jeg ledd og gjort narr av dem, men nå skjønner jeg hvordan det er. Mange venezuelanere har ikke engang opplevd minusgrader, og da forstår jeg godt at 30 minusgrader kan høres litt uvirkelig ut. Nesten så jeg ikke trodde det selv engang, der jeg satt og hakket tenner i to plussgrader i går. Men til tross for kulden hadde jeg en veldig fin dag. Jeg re på hest langt innover fjellet, så på stjerner og drakk masse kakao. Da jeg kom tilbake til Mérida sentrum var det deilig å ta av jakkene og legge meg i senga mi med røde kinn.

I dag tidlig ble jeg utsatt for et meget alvorlig bitt i fingeren. For første gang i hele mitt liv stukket av ei bie. Fingeren som var offer for stikket hovnet opp og det gjorde litt vondt. Vertsmora mi var ikke hjemme, men jeg ringte henne og fortalte hva som hadde skjedd. Hun gav meg streng beskjed om å ta en tur til legen for sikkerhets skyld. Så i dag har jeg altså vært hos legen med et biestikk i fingeren. En norsk lege ville nok ledd godt, eller ikke? Jeg husker ikke helt hvordan norske leger er, men mamma og pappa ville nok ikke sendt meg til legen. Det er jeg i alle fall ganske sikker på. ;-)

Ja, sånn startet altså måneden min, med ekstrem kulde og farlige biestikk. Utrolig at jeg fortsatt lever.

Oioi, må nesten skrive et innlegg til. Skolebildet har kommet! Sånn ser jeg ut med skoleuniform;-)

Fine dager!

I dag har vært en lat dag. Det eneste "viktige" jeg har gjort er å kjøpe solkrem. I morgen kveld skal jeg nemlig på stranda sammen med nesten alle utvekslingsstudentene i Merida og noen frivillige AFSere. Pluss tilfeldig jente fra Thailand oog en tysker. Det blir nok veldig koselig. Vi skal bo i et strandhus for 15 personer, og hver dag skal vi ta båter ut til de kjente øyene som ligger utenfor havnebyen. Får håpe det blir en suksess! Området vi skal til heter Chichiriviche og det blir sagt at det er et av de fineste strandområdene i Venezuela.

I uka som har gått har jeg brukt mye tid på planlegging av strandturen (ja, vi starta litt seint, vi er jo Venezuela), men jeg har også hatt tid til å kose meg masse. Blant annet i går da en venn av meg og jeg tok buss opp til en liten landsby i fjellet. Derifra satt vi på med en lokal señor (en slags taxi) som kjørte oss oppover langs bratte skråninger på dårlige veier. Mannen satte oss av på en øde vei hvor vi måtte fortsette ferden langs smal sti innover i en skog som ligna på en jungel. Reisemålet var en bekk med varmt kildevann. Vel fremme satte vi oss ned i bekken og nøt stillheten, det varme vannet og den fine naturen. Ved bekken fant jeg leire som jeg smurte meg inn i. Godt for huden og veldig morsomt.
Nå skal jeg pakke kofferten min. Hav, palmer og et strandhus venter på meg!

Finske turister

I går var jeg ute en tur med Reidar da vi plutselig så to blonde folk på et gatehjørne med sandaler, shorts og T-skjorte. Det var ikke særlig varmt i går, så vi skjønte med en gang at det var turister. De stod på et gatehjørne med en bok i hånda og så rimelig forvirra ut. Vi bestemte oss for å spørre hvor disse turistene var fra, og de viste seg at det var to finner som ville oppleve Merida. Etter å ha snakket en liten stund lurte de på om ikke Reidar og jeg ville være med de ut å spise den samme kvelden. Det takket vi ja til. Før vi tok farvel, hjalp Reidar og jeg dem med taxien hjem til motellet deres og avtalte tidspunkt for å hente de samme kvelden. (Ja, vi følte oss ekstremt flinke).
Klokka halv sju møttes vi igjen for å spise middag. Reidar og jeg hadde invitert noen flere av utvekslingsstudentene også. Finnene var overlykkelige for å snakke engelsk. Spansken deres var typisk rusten skolespansk, på samme nivå som engelsken til de fleste venezuelanere. Da kan det fort bli litt problematisk.
Praten gikk fint hele kvelden og vi ble enige om å møtes igjen for å ta en fjelltur i de vakre fjellene i Merida. Plutselig følte vi utvekslingsstudentene et slags ansvar for å vise turistene byen "vår". Vi, som hele året har vært utlendingene, var ikke lenger de som måtte bli undervist. Nå var det vår tur til å vise frem! Det var en fin følelse og i dag har vi hatt en fin dag i fjellene med to fremmede finner. Nå er jeg sliten og rød i kinnene - og fornøyd med dagen min. :)

På reisefot

Jeg er travel om dagen. På fredag kom jeg hjem fra den spontane miniferien. 21 timer sammenhengende i buss uten at jeg ble altfor utålmodig. Å tilbringe 9 måneder i Venezuela er god trening for utålmodige folk som meg. Da jeg kom hjem slappet jeg av litt og var like fin som ny; klar for en ny fredag i Venezuela. Fest! AFS-komiteen min arrangerte noe de kalte venezuelansk fest for alle utvekslingsstudentene, de frivillige AFSerne og de venezuelanerne som skal ut neste år. Festen bestod av ulike venezuelanske selskapsleker, tradisjonell mat og rom (veldig typisk Venezuela) [og det var ikke ironi faktisk, det var helt sant].
Det morsomste med kvelden var spørrekonkurransen. Alle spørsmålene handlet om Venezuela eller AFS, og de hadde alle 4 alternativer. Hvis du allikevel svarte feil fikk du en tallerken eggedosis i ansiktet. Jeg presterte å svare feil på tre av fire...
Resten av festen gikk med til en litt bakvendt missekonkurranse. Alle jentene var kledd ut som gutter og alle guttene som jenter. Det ble tatt mange festlige bilder, blant annet dette bilde av meg og en annen AFSer. Dumme leken...

Søndag morgen skulle vi på AFS-tur. Jeg dro en venezuelansk en og forsov meg en hel time. Planen var å møte opp klokka 9 søndag morgen. Selv våknet jeg ti over halv ti! Alarmen min hadde streika. Men jeg fikk opp farta og i løpet av et kvarter var jeg på plass i bussen. Det kan høres ut som en veldig alvorlig forsovelse, men det var ikke så ille. Som regel møter man ikke opp før en halvtime senere til avtaler her.
Vi kom i gang og det bar avsted mot "El lago de Maracaibo", en sjø som ligger på vestkanten av Venezuelas kyst. Bussen satte oss av i en liten havneby og derifra måtte vi fortsette ferden i båt frem til "hyttene" vi skulle sove i. Disse hyttene var flåter ute i vannet med tak. Da vi kom frem hang vi opp hengekøyene vi skulle sove i (deilig), tok et langt bad i sjøen og spiste fersk fisk som noen lokale hadde fisket og tilbredt. Resten av ettermiddagen gikk med til å se på solnedgangen, slappe av i hengekøyer og snakke med de lokale fiskerne som lærte oss å rense fisk. De kommenterne forresten flere ganger at den beste torsken i verden er den norske.
Da mørket kom fikk vi se et veldig spesielt naturfenomen som bare finnes i Venezuela. Utsikten fra flåtene var horisonten opplyst av lyn på alle kanter. På dette stedet lyner det omtrent hver eneste dag hele året. Årsaken er spenningen som oppstår i lufta når de kalde strømmene fra Andesfjellene kræsjer med de varme luftstrømmene langs kysten. På flåtene der vi satt var det fint vær og stjerneklart, men i horisonten så vi lynene som slo ned. En nydelig kveld. :)

Spontan ferie (ogsaa kalt venezuelansk ferie)

Hallo alle sammen! Naa er jeg i Puerto la Cruz, en havneby som ligger veldig langt unna Merida! Hvordan jeg havnet her saa plutselig er en litt morsom historie. Paa loerdagskvelden var jeg paa fest hele kvelden og kom hjem rundt fire. Morgenen etter ble jeg vekt av vertsmoren min rundt ni (altfor tidlig) med spoersmaalet; "Ane, vil du vaere med vertsonkelen din til Puerto La Cruz?". Jeg var fortsatt rimelig troett og trengte litt tid til aa tenke paa det. "Jaa, men naar drar vi da?".
"Han drar naa om et par timer!". Jaja, tenkte jeg og takket ja til invitasjonen. Her i Venezuela trenger man ikke planlegge saa mye. Jeg ringte Reidar og spurte om han ikke ville slenge seg paa ogsaa. Det takket han ja til. Saa vi pakket koffertene vaare og satte oss i bilen til onkelen min.
Der ble vi lenge. Veldig lenge. Vi kjoerte over Andesfjellene, hvor det var saa kaldt at vi maatte drikke kakao med alkohol for aa holde varmen, og rett ned til aapne savanner med en varme saa uutholdelig at vi maatte sette paa kald luft i bilen. Dette var nasjonaldagen vaar.
Etter altfor mange timer i bilen kom vi endelig frem til Puerto La Cruz i gaar ettermiddag. Her er det godt og varmt, men det er litt overskyet og regntiden er paa vei. Deler av strandturen vaar i dag ble tilbrakt under en paraply. Herlig! Bortsett fra regnskuren har vi det veldig fint. Vi nyter den spontane ferien i huset til vertsonkelen min.

Liten paaminnelse: kommenter innleggene mine! Jeg har en sterk foelelse av at ingen leser det jeg skriver. x)