søndag 14. september 2008

Første helga i Mérida

Venezuela er virkelig stedet for en skikkelig fest. Allerede min første helg i Mérida har jeg festa og vært en liten tur på byen. Folket i Venezuela benytter enhver spesiell anledning til å feste, danse og kose seg. På fredag hadde søstra mi bursdag og den ble feiret med stor stas. Kake med to etasjer, boller og så videre. Festen startet allerede i firetiden og vi holdt det gående halve natta. Det var utrolig morsomt, med dansing og kos.
I går skulle jeg egentlig på nok en bursdagsfest, men det ble til at jeg stakk ut på byen med storebroren min. Vi møtte noen AFSere og det var veldig koselig:)
Men nok om festing. I dag var jeg med familien min langt opp på Andesfjellene. Der var det vakkert, og sinnsykt kaldt. Omtrent som Norge. Vi var på over 3000 meters høyde, altså høyere enn jeg noen gang har vært. Langs veien så vi mange dyr, så i dag har jeg lært meg å si blant annet ku, hest og esel. Dessuten kan jeg si: "du er en ape". Ganske kult, ikkesant?
Fra og med i morgen skal ikke familien min snakke mer engelsk til meg, så det er bra at jeg har et såppas godt grunnlag...

Til mamma og pappa: Familien min er flott. Dere har ingenting å være bekymret over! Og forresten så skal jeg kanskje feire nyttår på Margarita!

onsdag 10. september 2008

Miercoles diez de septiembre

Ja, nå er det en hel dag siden sist jeg skrev her (ehe), så det er på høy tid med et nytt innlegg. Det skjer så mye moro hele tiden, så jeg må bare fortelle litt.
I dag starta jeg dagen med en dusj som vanlig, og da jeg kom tilbake til rommet mitt var alt helt annerledes. Hushjelpa vår hadde ommøbelert hele rommet mitt! Her i Venezuela er det nemlig er vanlig å gjøre det med jevne mellomrom i Venezuela, for å symbolisere at livet forandrer seg.
Men nok om det. Noen timer seinere var jeg med søstra mi i banken for å ta ut penger eller noe sånt, og alle stirra på meg (som vanlig). Absolutt alle. Jeg er jo den eneste blonde jenta i mils omkrets. Da vi skulle gå kom en mann bort til meg med en gammel kvittering som han hadde skrevet et dikt om meg på. Oversettelsen vil bli noe slikt: jeg er inspirasjonskilden hans, med mitt skinnende, blonde hår og jeg er sentrum for hans følelser! Det var jo litt festlig.
Resten av dagen har gått med til å sove (jeg er sinnsykt trøtt om dagen) og danse. Luivir, søstra mi, og jeg har skaffa oss månedskort på treningsstudio, og i dag har vi tatt dansetimer der. Jeg var overraskende nok den aller dårligste (ehe), men det var moro allikevel. Vi dansa blant annet salsa og reggaeton. Utrolig morsomt! Jeg gleder meg til å dra på klubbene her for å danse. Skikkelig Dirty Dancing-feeling. Og jeg er hovedpersonen; den blonde jenta som egentlig ikke kan danse i det hele tatt, men som plutselig er supergod. En dag skal jeg danse like bra som alle i Venezuela. Først må jeg sove litt. Buenas noches!

tirsdag 9. september 2008

Første dagene i Venezuela

Jeg lovte å skrive et innlegg her i løpet av uka, og her kommer det. I dag er det tirsdag, eller “hoy es martes”, som jeg ville sagt det i Venezuela. Jeg er i gang med min fjerde dag i her i Latin Amerika, og jeg skal fortelle litt om hvordan jeg har hatt det så langt:
Da vi landa i Caracas fredag ettermiddag (lokal tid) ble vi møtt av folkene fra AFS Venezuela og en haug med utvekslingsstudenter. Temperaturen lå på 35 grader, og det var sol fra skyfrihimmel. En smule varmt. På grunn av forskinka fly, måtte vi vente i evigheter på flyplassen før alle utvekslingsstudentene var ankommet. Vi fikk litt tid til å se oss rundt på den utrolig spennende flyplassen. Allerede der kunne vi blonde merke at folk gav oss ekstra mye oppmerksomhet; en securitymann kom bort til meg og Synnøve (ny venninne fra Norge) og spurte: “Excuse me, do you speak English?” Vi svarte ja. “Okey, why are you so White?” Godt spørsmål.
Etter mange timers venting på flyplassen kunne vi endelig sette oss på bussene til velkomstcampen. Bussturen tok også evigheter. Vi kjørte gjennom hele Caracas sent fredag kveld, og det må jeg si, dæven steike for en stor by! Selv sov jeg mesteparten av den tre og en halv time lange turen til campen. Vel fremme fikk vi venezuelansk middag som smakte kjempegodt, og venezuelansk juice som smakte piss. Først klokka ti lokal tid kunne vi endelig legge oss. Det var da over et døgn siden vi dro fra Gardermoen.
Lørdagen ble brukt til å lære om venezuelansk kultur osv. Vi hadde sett for oss et typisk norsk opplegg, med prating, overhead og den slags, men slik var det ikke. Hele dagen startet med en lang danseøkt, hvor vi fikk muligheten til å bli kjent med ulike latinamerikanske danser. Vi dansa alt fra salsa til reggaeton. Det var skinnsykt morsomt (og varmt)! Resten av dagen gikk med til såkalt vanlig undervisning, samt venting. I Venezuela er ALT forskinka, og folkene her er relativt dårlige til å organisere. Jaja, jeg blir vel vant til det. Jeg blir vel sånn.
Søndagen er et godt eksempel på den dårlige organiseringen og forsinkelser, pluss litt uflaks, for jeg tror virkelig ikke at det er såå ille. Vi måtte stå opp klokka fem om morgenen for å ta bussen tilbake til flyplassen. Alle AFSerne skulle ta ulike fly til byene sine, og de måtte vi rekke. Bussen var selvfølgelig forskinka, men vi kom oss av gårde akkurat tidsnok for å rekke flyene. Her kommer uflaksen. Den ene bussen begynte å brenne og måtte evakueres. Det blei en lang pause før vi kunne kjøre videre med en ny buss. Vel fremme på flyplassen var det igjen ti minutter til flyet til Mérida dro. Vi, åtte studenter som skulle til Mérida, løp som bare det, men dessverre rakk vi det ikke. Derfor blei vi sittende å vente på det neste. Vi var fortsatt optimistiske, det var jo bare to timer til. Fly nummer to var ødelagt, og hele flyturen ble avlyst. Vi merket av optimismen sank noe, men vi fortsatte å vente. Et par timer seinere var det klart for fly nummer tre, som ble fullt før vi kom om bord. Fly nummer fire (lenge etterpå) ble avlyst på grunn av orkan. Vi hadde nok en smule uflaks.
Det hele endte med at vi tok et fly til en annen by, ca en og en halv time med bil fra Mérida, og taxi resten av veien. Da vi endelig kom til Mérida var klokka nærmere ni på kvelden! Der ble vi møtt av norske flagg og overlykkelige familier. Vi studentene måtte skille lag for å bli med familiene våre.
Familien min virker utrolig grei og jeg har det fint. Til tider er jeg trist og savner Norge, men store deler av tiden har jeg det supert. Byen er nydelig og folka er utrolig åpne og vennlige. Neste uke skal jeg begynne på skola, og det skal bli spennende. Jeg må nok lese spansk som bare det denne uken. Vertsmoren min hjelper meg masse, så det blir nok bra.
Huset jeg bor i er lite og søtt, og det ligger omtrent midt i byen. Familien har tatt meg med rundt i byen, fortalt meg om ulike severdigheter osv. Dessuten sier de det spanske ordet på absolutt alt vi kommer over, slik at jeg skal lære. Jeg husker kanskje tre av ordene, pluss at jeg kan telle til ti, si dagene og månedene, og si at jeg er sulten. Ikke verst bare det?

torsdag 4. september 2008

Dagen før dagen

Okei, nå har jeg laga meg en blogg, noe jeg aldri hadde trodd ville skje. Men, men, nå har jeg en blogg, og jeg har tenkt å bruke den som en slags dagbok under mitt opphold i Venezuela. I år skal jeg nemlig være utvekslingsstudent (AFS) i Venezuela, og jeg drar i natt.
Et spørsmål jeg har fått altfor mange ganger de siste ukene er "Anee, hoho, kjenner du det i magen nå eller? Sommerfugler??". Det spørsmålet er jeg litt lei (selv om jeg veit at det er godt ment), og de fleste kan vel egentlig tenke seg til svaret. Ja, jeg er dritnervøs. I alle fall nå, ettersom jeg akkurat fikk vite at det finnes store, ekle krypdyr i Venezuela. Jeg visste vel egentlig det fra før, men fikk det bekrefta nå.

Sånn, da har jeg skrevet mitt første innlegg (tror jeg, med mindre jeg gjør noe feil). Det neste kommer om kanskje tre uker eller noe i den duren. AFS har nemlig anbefalt at man ikke bør henge på internett de første ukene, så jeg skal prøve å unngå det. Får se hvordan det går.