Første dagene i Venezuela

Jeg lovte å skrive et innlegg her i løpet av uka, og her kommer det. I dag er det tirsdag, eller “hoy es martes”, som jeg ville sagt det i Venezuela. Jeg er i gang med min fjerde dag i her i Latin Amerika, og jeg skal fortelle litt om hvordan jeg har hatt det så langt:
Da vi landa i Caracas fredag ettermiddag (lokal tid) ble vi møtt av folkene fra AFS Venezuela og en haug med utvekslingsstudenter. Temperaturen lå på 35 grader, og det var sol fra skyfrihimmel. En smule varmt. På grunn av forskinka fly, måtte vi vente i evigheter på flyplassen før alle utvekslingsstudentene var ankommet. Vi fikk litt tid til å se oss rundt på den utrolig spennende flyplassen. Allerede der kunne vi blonde merke at folk gav oss ekstra mye oppmerksomhet; en securitymann kom bort til meg og Synnøve (ny venninne fra Norge) og spurte: “Excuse me, do you speak English?” Vi svarte ja. “Okey, why are you so White?” Godt spørsmål.
Etter mange timers venting på flyplassen kunne vi endelig sette oss på bussene til velkomstcampen. Bussturen tok også evigheter. Vi kjørte gjennom hele Caracas sent fredag kveld, og det må jeg si, dæven steike for en stor by! Selv sov jeg mesteparten av den tre og en halv time lange turen til campen. Vel fremme fikk vi venezuelansk middag som smakte kjempegodt, og venezuelansk juice som smakte piss. Først klokka ti lokal tid kunne vi endelig legge oss. Det var da over et døgn siden vi dro fra Gardermoen.
Lørdagen ble brukt til å lære om venezuelansk kultur osv. Vi hadde sett for oss et typisk norsk opplegg, med prating, overhead og den slags, men slik var det ikke. Hele dagen startet med en lang danseøkt, hvor vi fikk muligheten til å bli kjent med ulike latinamerikanske danser. Vi dansa alt fra salsa til reggaeton. Det var skinnsykt morsomt (og varmt)! Resten av dagen gikk med til såkalt vanlig undervisning, samt venting. I Venezuela er ALT forskinka, og folkene her er relativt dårlige til å organisere. Jaja, jeg blir vel vant til det. Jeg blir vel sånn.
Søndagen er et godt eksempel på den dårlige organiseringen og forsinkelser, pluss litt uflaks, for jeg tror virkelig ikke at det er såå ille. Vi måtte stå opp klokka fem om morgenen for å ta bussen tilbake til flyplassen. Alle AFSerne skulle ta ulike fly til byene sine, og de måtte vi rekke. Bussen var selvfølgelig forskinka, men vi kom oss av gårde akkurat tidsnok for å rekke flyene. Her kommer uflaksen. Den ene bussen begynte å brenne og måtte evakueres. Det blei en lang pause før vi kunne kjøre videre med en ny buss. Vel fremme på flyplassen var det igjen ti minutter til flyet til Mérida dro. Vi, åtte studenter som skulle til Mérida, løp som bare det, men dessverre rakk vi det ikke. Derfor blei vi sittende å vente på det neste. Vi var fortsatt optimistiske, det var jo bare to timer til. Fly nummer to var ødelagt, og hele flyturen ble avlyst. Vi merket av optimismen sank noe, men vi fortsatte å vente. Et par timer seinere var det klart for fly nummer tre, som ble fullt før vi kom om bord. Fly nummer fire (lenge etterpå) ble avlyst på grunn av orkan. Vi hadde nok en smule uflaks.
Det hele endte med at vi tok et fly til en annen by, ca en og en halv time med bil fra Mérida, og taxi resten av veien. Da vi endelig kom til Mérida var klokka nærmere ni på kvelden! Der ble vi møtt av norske flagg og overlykkelige familier. Vi studentene måtte skille lag for å bli med familiene våre.
Familien min virker utrolig grei og jeg har det fint. Til tider er jeg trist og savner Norge, men store deler av tiden har jeg det supert. Byen er nydelig og folka er utrolig åpne og vennlige. Neste uke skal jeg begynne på skola, og det skal bli spennende. Jeg må nok lese spansk som bare det denne uken. Vertsmoren min hjelper meg masse, så det blir nok bra.
Huset jeg bor i er lite og søtt, og det ligger omtrent midt i byen. Familien har tatt meg med rundt i byen, fortalt meg om ulike severdigheter osv. Dessuten sier de det spanske ordet på absolutt alt vi kommer over, slik at jeg skal lære. Jeg husker kanskje tre av ordene, pluss at jeg kan telle til ti, si dagene og månedene, og si at jeg er sulten. Ikke verst bare det?